Diskursteori

Det danske ord "diskurs" gengiver det franske "discours" og det engelske "discourse," men dansk har ikke noget ord, der entydigt dækker. Når fremmedordets "diskurs" bruges på dansk, er det da netop også i den helt specielle betydning, som sammenkædningen med "-teori" giver det, hvilket gør det til et begreb i en videnskabelig sammenhæng, der afspejler ordets anvendelse på fransk og engelsk.

"Discours" eller "discourse" betyder "tale" eller "samtale." Mere specifikt bruges ordet i mod- sætning til sprog anskuet som underliggende system eller struktur. Diskurs er da selve den konkrete sproglige handling. Her er der en parallel til strukturalisternes sondring mellem "parole" og "langue".

Men som det siden 1970erne er blevet anvendt i de humanistiske videnskaber, er diskurs ikke bare sproget i dets fremtrædelsesform, men noget langt mere fundamentalt. Diskurs betegner nemlig den sproglige handling som et udtryk for et sprogligt system, hvor det er umuligt at skelne mellem systemet og så den måde det fremtræder på i den konkrete talehandling, der afhænger af sproglig udveksling, der igen forudsætter en social sammenhæng.

I litteraturvidenskaben taler man ofte om diskurs som det aspekt af den litterære tekst, hvor teksten er udtryk for en eller anden værdi- eller magtinvestering. Feministisk litteraturvidenskab vil således bruge udtrykket "fallocentrisk diskurs" om en tekst, der er stærkt præget af mere eller mindre bevidst mandlige - "falliske" - synsvinkler, mens postkolonial litteraturvidenskab typisk vil tale om "eurocentrisk diskurs" i de tekster, hvor den europæiske tilgang er dominerende.

Diskurs er således en betydningsladet tekst. Denne betydningsladethed vil ofte først vise sig efter en analyse, der går ud på at afdække, hvad der tages for givet og altså er blevet en del af den diskurs, som vi anser for den naturlige. Anvendelsen af ordet diskurs tjener da til at påpege "naturlighedens" karakter af sproglig-kulturel konstruktion, hvad der jo nødvendigvis også i sidste ende gælder for den analyserende diskurs.

Indledningen til kapitlet "Diskursteori" i bogen Litteraturvidenskaben siden nykritikken - En kort introduktion af Lars Ole Sauerberg, 2000 : 87-88.

Uddrag af Yngve Benested Hågvar: Å forstå avisa Innføring i praktisk presseanalyse, Fagbokforlaget, Bergen 2007.

Kontekst på mange nivåer

(...) De fleste har nok også en oppfatning av hva kontekst er, nemlig den sammenhengen teksten inngår i. Men ser vi nærmere på fenomenet, blir det fort mer komplekst. Tenker vi på tekstlig sammenheng eller situasjonsbestemt sammenheng? Eller snakker vi om sammenheng på et høyere kulturelt nivå? Hvor går egentlig grensa for hva vi kan regne som kontekst?

I diskursanalysen er det derfor nødvendig med en mer presis definisjon. Johan Tønnesson definerer kontekst som "den situasjon,det samfunn og de verdener som omgir, har omgitt eller kan tenkes å komme til å omgi teksten" (i bogen Den flerstemmige sakprosaen, 2002:223). Her kan vi videre skille mellom kulturkontekst, situasjonskontekst og tekstuell kontekst.

Kulturkonteksten

Kulturkonteksten er som navnet antyder, tekstens generelle, kulturelle bakteppe. Begrepet stammer ifølge Halliday (1998) fra antropologen Bronislaw Malinowski (1923), som oppdaget at han ikke uten videre kunne oversette tekster - foreksempel transkriberte samtaler - fra stillehavsspråket kirwinsk til engelsk. De kirwinsktalende, som bodde på Trobidanøyene, levde nemlig i et samfunn som var svært forskjellig fra det vesteuro- peiske. Skulle det engelskspråklige publikum forstå hva de oversatte tekstene handlet om, måtte Malinowski detaljert redegjøre for språkbrukernes kulturbakgrunn først.

Kulturkonteksten virker kanskje mest nødvendig for fortolkningen når tekstene kommer fra slike fremmede kulturer. Men også i vår egen kultur trenger vi å reflektere over det sosiokulturelle bakteppet. For å forstå en moderne norsk pressetekst fullt ut må vi for eksempel vite noe om dens kulturelle status. Vi må vite at avisartikler er blant de mest leste tekstene i Norge, men at nettavisene i større og større grad stjeler lesere fra papiravisene [dette gælder også i Danmark, antologien.dks anm.). Vi bør huske på at (...) avisa generelt, og lokalavisa spesielt, står sterkt, og der staten oppmuntrer til avisproduksjon gjennom momsfritak og produksjonsstøtte til såkalte nummer to-aviser, det vil si aviser som ikke er størst på utgiverstedet. [I Danmark giver staten mediestøtte til mange aviser og magasiner, se liste for 2023, pixidansk.dks anm.].

Videre kan det være relevant å kjenne til at dagens aviser i Norge [og Danmark] er profesjonaliserte, mer eller mindre markedsorienterte og prinsipielt partiuavhengige.

Skal vi analysere gamle aviser, må vi kjenne til pressehistorien for å forstå hvorfor sjangrene og tekstnormene var som de var den gang. Og ikke minst vil hele vår kulturelle og politiske bakgrunn kunne være relevant når vi skal forstå hvilke saker journalistene interesserer seg for, og hvilke aspekter som løftes fram. I analysene i denne boka vil kulturkonteksten være den samme for alle tekstene, men ulike sider av den kan være relevante - avhengig av om det gjelder en papir- eller nettekst, for eksempel.

Situasjonskonteksten

Malinowski supplerte kulturkonteksten med det han kalte situasjonskonteksten, altså de mer umiddelbare og flyktige omgivelsene til teksten. For avisartikler vil det blant annet være interessant å vite hvilken posisjon den aktuelle saken hadde i mediebildet i øyeblikket, for eksempel om avisa var alene om saken eller ikke, og om temaet var på moten eller ei. (Trender finnes i journalistikken også.) Det er også relevant når på året og hvilken ukedag artikkelen stod på trykk, hvilken størrelse og plassering den fikk i avisa, osv.

Vi kan skille mellom flere situasjonskontekster for pressetekster. En av dem vil være den redaksjonsinterne. Det kan være relevant for analytikeren å få vite hvilke avveininger redaksjonen gjorde før den publiserte teksten. Hvorfor valgte de akkurat denne størrelsen på oppslaget, for eksempel? Fikk teksten komme på trykk fordi redaksjonen mente den var spesielt god, eller var det en kriseløsning for å få fylt opp avisa på en dag med lite godt stoff tilgjengelig?

En annen situasjonskontekst vil være leserens møte med teksten. Denne konteksten vil selvfølgelig variere fra leser til leser. Hvem leseren er, hvor hun leser teksten, hvorfor hun leser den, og hva hun har lest tidligere, vil kunne være relevant for hvilken mening hun får ut av avisoppslaget.

Når vi analyserer pressetekster, må vi velge oss én eller flere slike situasjonskontekster og knytte analysen til disse. Med et journalistfaglig uttrykk kan vi si at vi vinkler analysen; vi ser på teksten fra et bestemt perspektiv. Derfor har ikke presseteksten noen endelig mening som kan avdekkes én gang for alle. Analysen kan derimot bringe fram én eller noen av de potensielle meningene som ligger i teksten, og vise hvordan denne meningen oppstår. Så lenge analytikeren husker på å redegjøre for hvilken situasjonskontekst hun analyserer ut fra, vil det kunne gi gode analyseresultater.

Den tekstuelle konteksten

Tekstuell kontekst er det tredje kontekstbegrepet vi skal operere med her. Vi kan også kalle det intertekstualitet. Meningen i analyseteksten vil nemlig være betinget av andre faktiske tekster, tekstnormer og sjangere. For ordens skyld skal vi dele denne konteksten i to:

• Samspillet med andre faktiske tekster skal vi kalle tekstsamspill.
• Samspillet med andre tekstnormer og sjangere kaller vi normsamspill.

Tekstsamspillet kan igjen foregå på to nivåer. Vi skal bruke mest plass på "den omkringliggende tekst som den eller de aktuelle ytringene inngår i" (Tønnesson, 2002:224) - det som også kalles kotekst. En avisartikkel vil altså ha hele resten av papiravisa eller nettstedet som kotekst. Men den vil også samspille med andre tekster som ikke er direkte omgivende, og det skal vi rett og slett kalle annet tekstsamspill.

Analysen av koteksten er relevant av flere grunner. Blant annet kan den si noe om hva som forutsettes kjent for leseren, iallfall i en tekst som er ment å leses fra A til Å. I en roman vil det være vesentlig hva som har hendt i kapittel 1, når vi skal analysere kapittel 2. Men aviser blir ikke på samme måte lest fra ende til annen, og nettutgaven har ikke engang noen slik avsluttet form. Derfor ser vi særlig på hvor i avisa artikkelen er plassert. Står den blant nyhets- eller underholdningsstoffet, for eksempel? Det vil påvirke hvordan vi leser den. Gjelder det en papiravis, vil det også være meningsbærende om artikkelen står langt foran eller langt bak i sin seksjon. Her må vi imidlertid prøve å få et inntrykk av avisas prioriteringsmekanismer før vi konkluderer. Det er ikke nødvendigvis slik at den teksten som står først på papiravisas nyhetssider, er høyest prioritert av redaksjonen, selv om vi lett skulle tro det. Ta en titt neste gang du passerer avisstativet: Viser førstesidesakene i VG og Dagbladet til side 4 og 5, eller til sider lenger bak i avisa?

Det mønsteret avisa disponerer seksjonene sine etter, kalles avisas format. Det må ikke forveksles med størrelsen på papiravissidene, altså om avisa er i tabloid- eller fullformat. Formatet er derimot en norm for hvilke seksjoner avisa skal inneholde, og hvordan de skal organiseres. Med seksjon mener vi da en tematisk gruppering av tekster som gjerne har sin egen felles vignett, slik som "Nyhet", "Sport", "Kultur" og "Reise", for å ta noen eksempler fra Dagbladet. Formatet arter seg forskjellig i papir- og nettaviser, og det har litt ulik funksjon.

I papiravisene styrer formatet hvor seksjonene skal plasseres i forhold til hverandre, hvor mange sider hver seksjon skal ha på de ulike ukedagene, og hvilke seksjoner som skal få slippe til på den enkelte dag. Mandagsformatet vil gjerne være forskjellig fra fredagsformatet, men alle mandagene vil likne hverandre. Det kan ligge grundige vurderinger bak slike formatvalg. Martin Eide (i bogen Verdens Gang 1945-95 - Blod sverte og gledestårer, 1995:380) forteller for eksempel at VG i en periode plasserte reisestoffet på mandager, siden "mandagen er dagen for drømmer". Papiravisa har altså en bestemt forskalingsform for hver ukedag, som så skal fylles med tekster som journalistene skriver.

Formatet er naturligvis helt nødvendig for at leserne skal finne fram i papiravisa. Det gjør avisa forutsigbar på en positiv måte, på samme måte som sjangrene gjør. Det er akkurat som på TV: Vi vet at NRK1 sender Dagsrevyen hver dag klokka 19, og vi vet at Nytt på nytt kommer på fredager klokka 20.55 - og hvis det blir programendringer, blir vi sure.

Også for redaksjonen er formatet nyttig. Det forteller jo hva slags stoff journalistene må gå ut og lete etter. Har det ikke skjedd stort på kjendisfronten siden i går, kan ikke VG av den grunn sløyfe Rampelys-seksjonen i dagens avis. Redaksjonen kan heller ikke la være å mene noe en dag; da kommer jo avisa uten leder. Forskalingsformen må fylles. Det kan av og til innebære at uvesentlig eller dårlig stoff fortrenger bedre stoff, rett og slett fordi artiklene hører hjemme i to forskjellige seksjoner i avisa. Både hvilke seksjoner papiravisa opererer med på hvilke ukedager, og hva seksjonene kalles, sier derfor mye om avisas profil. VG-formatet er for eksempel tilpasset avisas image som den lille manns hjelper og talerør, samtidig som det er effektiv egenreklame (Hågvar, Ynge Benestad: Hele folkets Diskurs. En kritisk diskursanalyse av den gode VG-sak, 2003). Det går også an å analysere det norske (eller skandinaviske, europeiske osv.) avisformatet generelt. Hvorfor har norske papiraviser alltid tegneserier og TV-program bakerst, men aldri nakenmodeller på side 9 (som det danske Ekstra Bladet har)? Er det så selvsagt?

Nettavisenes format har mye til felles med papiravisenes, men det er også noen vesentlige forskjeller. Det som er likt, er at det meste stoffet er sortert i seksjoner som hjelper leseren å finne fram. På nettet står seksjonene gjerne under hverandre i en meny. Også her er det naturligvis interessant hvilke seksjoner som finnes i menyen, og hvordan de er organisert med over- og underordning. Hvorfor har for eksempel Dagbladet.no en egen "Kjendis.no"-seksjon på nett, mens kjendisstoffet som regel sorterer under "Kultur" i papirutgaven?

Den store prinsipielle forskjellen mellom papir- og nettformatet er imidlertid at nettet ikke legger de samme føringene på hva slags stoff avisa må produsere på den enkelte ukedag, og hvor mye. Menyen er fast uka igjennom, og journalistene kan i teorien publisere så mye eller lite de vil i hver seksjon. Det er alltid plass til attraktivt stoff, og det har konsekvenser for hva journalistene skriver om i nettavisene.

Når vi har undersøkt hvordan analyseteksten vår forholder seg til avisas format, kan vi gå mer i detalj. Gjelder det en papirtekst, bør vi sjekke om den står på en høyre- eller en venstreside. Høyresida er en gjevere plassering enn venstresida, fordi det er den vi ser først når vi blar opp. Står teksten på midtsidene, er den garantert prioritert i redaksjonen. Dagsavisen og Aftenposten bruker dessuten baksida til ordinære artikler, siden baksida ofte blir liggende opp når vi legger fra oss avisa.

Vi bør videre undersøke om analyseteksten utgjør oppslaget alene, eller om det også finnes andre tekster på avissida. I papiraviser samler redaksjonene av og til artikler som har beslektet tematikk, på samme side. Da vil vi også uvegerlig lese dem i sammenheng, selv om de ikke nødvendigvis er tenkt å utgjøre noen samlet meningsenhet. Det kan fungere godt, siden leseren da trenger mindre tid på å omstille forventningene sine fra artikkel til artikkel. Men det kan også få bisarre konsekvenser; jeg har sett en glad-nyhet om en hundreårsjubilant bli plassert rett over en annonse for gravsteiner. Vi får håpe det var et tilfeldig og lite gjennomtenkt valg fra deskens side! Uansett viser det hvordan omkringliggende annonser kan påvirke vår fortolkning av den journalistiske teksten. I nettavisene vil annonse-koteksten til én og samme tekst hele tiden være skiftende. Hvordan dét påvirker tekstmeningen, kan da være et viktig spørsmål i analysen.

I tillegg til koteksten omfatter den tekstuelle konteksten tekster som ikke står i samme avis, det jeg tidligere kalte annet tekstsamspill. Presseteksten kan åpent eller skjult henvise til tidligere publiserte artikler, skriftlige og muntlige kilder pluss andre tekster som forutsettes kjent. Ofte er det denne siden ved konteksten journalistene selv er mest opptatt av, nemlig hvordan de klarer å underbygge påstandene sine med så mange gode eksterne tekster og kilder som mulig. (Husk at et muntlig intervju også er en tekst.) Kildebruken vil selvfølgelig påvirke den ferdige teksten. I analysen er det da interessant å se på hvordan journalisten nyttiggjør seg de eksterne tekstene, og hvordan hun forutsetter andre tekster for kjente.

Det er dessuten ikke bare teksten i seg selv som vil henlede oppmerksomheten på andre tekster, åpent eller skjult. Sjangeren gjør det også. Når vi setter en sjangermerkelapp på en tekst, ser vi umiddelbart teksten i lys av andre tekster i samme sjanger, og det påvirker igjen fortolkningen (Matheson, Donald: Media Discourses. Analysing Media Texts, 2005:44). Måten sjangeren artikuleres på, vil også være vesentlig. Selv om teksten følger en etablert journalistisk sjanger, vil den ofte være under press fra andre sjangere og tekstnormer. Et eksempel kan være at forbrukerinformasjon får karakter av reklame. Det er et typisk normsamspill.

En modell for diskursanalyse

Vi analyserer altså en diskurs ved å tolke og forklare tekster i lys av sin kontekst. Den britiske diskursanalytikeren Norman Fairclough (Discourse and Social Change, 1992:73, Critical Discourse Analysis, 1995:98) har lagd en god modell for å visualisere dette. Her skal vi adoptere hovedtrekkene ved hans modell, lett tilpasset begrepsapparatet fra kontekstkapittelet.

Modellen kalles ofte for tredimensjonal, siden den opererer med tre dimensjoner - eller nivåer - i diskursanalysen. Dimensjonene inngår i hverandre som i en kinesisk eske, slik at hver dimensjon er en spesifikk variant av dimensjonen utenpå.

Utgangspunktet er at alle tekster inngår i sosiale prosesser på flere nivåer, som til sammen utgjør konteksten. I videste forstand vil tekster kunne reflektere og påvirke måten en gitt kultur arter seg på, slik som maktforhold i samfunnet og brede kulturelle konvensjoner. Skal vi forstå hvordan teksten henger sammen med denne sosiale dimensjonen, må vi ta høyde for hele kulturkonteksten. Derfor skal vi her kalle den ytterste dimensjonen for nettopp kulturkontekst.

Innen denne kulturkonteksten forekommer det et mangfold av faktisk tekstproduksjon, -distribusjon og -konsumpsjon. Den mellomste dimensjonen er altså sosiale prosesser som er spesifikt knyttet til tekster. I analysen av denne dimensjonen må vi undersøke hvordan tekster blir lagd, hvordan de formidles til leserne, hvordan de blir lest - og hvilket tekst- og normsamspill som er i sving ved hver av disse tre prosessene. Her blir dermed både situasjonskonteksten og den tekstuelle konteksten relevant.

Kjernen i modellen er naturligvis teksten, det konkrete produktet av en gitt situasjonskontekst.

Diskursanalysen består i å påvise sammenhengen mellom de tre dimensjonene. Vi tar utgangspunkt i modellens kjerne, teksten, og beskriver den nøye, både på struktur-, setnings- og ordnivå. I Faircloughs terminologi blir det en ren tekstanalyse, som foreløpig ikke tar hensyn til konteksten.

Deretter utvider vi tekstanalysen ved å fortolke tekstbeskrivelsen i lys av situasjonskonteksten og den tekstuelle konteksten. Vi prøver da å forstå hvilken sosial funksjon teksten har, og dermed hvilken sjanger den tilhører. Videre undersøker vi hvilke tekstnormer teksten etterfølger og eventuelt bryter med, hvilke diskurser den er påvirket av, hvilket tekst- og normsamspill den legger opp til - kort sagt hvordan skribentens språkvalg og tekstens visuelle utforming legger opp til en bestemt fortolkning i en bestemt situasjonskontekst.

I praksis blir ofte beskrivelse og tolkning én og samme operasjon; etter hvert som vi oppdager nye aspekter ved teksten, tolker vi dem fortløpende. Ellers ville analysen blitt svært lang og fått mange gjentakelser. Det er av samme grunn vanlig å utelate tekstbeskrivelser som ikke er relevante for problemstillingen og tolkningen.

Dessuten er det naturlig å redegjøre for konteksten før vi begynner å beskrive og tolke teksten. Da biir det lettest å tolke teksten på en relevant måte.

Når vi på denne måten har beskrevet og fortolket teksten, prøver vi å forklare hvorfor teksten og fortolkningen er slik den er. Det innebærer å sette måten denne teksten skapes, distribueres, brukes og fortolkes på, i sammenheng med større sosiale strukturer i samfunnet. Teorien er at språk- og tekstbruken vår reflekterer ideologier og innarbeidete sosiale forestillinger i kulturen, og at analysen av tekster og deres situasjonskontekster derfor kan fortelle oss noe om ikke-språklige sosiale mønstre. Det gjelder både kunnskap og forestillinger om verden, sosiale relasjoner og identitet og selvforståelse. Samtidig går påvirkningen også motsatt vei: Hver eneste tekst vil enten bidra til å reprodusere bestemte sosiale strukturer eller forsøke å bryte med dem og dermed forandre dem. Hvis reklamemakerne systematisk begynte å spille på relasjonen mellom far og barn i bleiereklamer, ville det kunne påvirke vårt syn på farsrollen. Motsatt vil reklamer som spiller på kjønnsstereotypier, bidra til å reprodusere disse kjønnsrollene. (...)

Innen kritisk diskursanalyse, den analyseretningen som Norman Fairclough representerer, får hver enkelt språkbruker en aktiv rolle: Vi skal bevisstgjøre oss de diskursene vi trekker på i hverdagen, slik at vi selv kan bruke språk og tekst til å påvirke de etablerte tenkemåtene i samfunnet slik vi måtte ønske. Med en slik kritisk språkbevissthet som mål blir diskursanalysen dermed et demokratisk prosjekt.

Er en diskursanalyse en retorisk analyse?

Det kan være vanskelig å skille mellom diskursanalyse og retorisk analyse. Analysemåtene er nemlig nær beslektet.

Opprinnelig var retorikken en vitenskap om hvordan tekster skulle produseres, memoreres og framføres i forskjellige kontekster, altså en beskrivelse av tekstnormer. I dag brukes imidlertid retorikken også som en mer analytisk vitenskap. Den retoriske analysen avdekker da hva som gjør at en tekst kommuniserer effektivt og overbevisende med sitt publikum. Tekstforfatteren har ønsket å overbevise leseren om at tekstens innhold er sant eller sannsynlig, og analysen avdekker hvilke grep som gir denne effekten - eller som hindrer teksten i å nå målet, hvis retorikken er dårlig. Det kan innebære å undersøke hvordan forfatteren bygger opp og spiller på sin egen troverdighet (ethos), hvor holdbare de logiske resonnementene er (logos), og hvordan teksten legger opp til å vekke forskjellige følelser hos leseren (pathos). I dette arbeidet kan vi analysere alt fra metaforer til komposisjon og bildebruk, og hele kommunikasjonssituasjonen må naturligvis også her forstås i lys av sin kontekst.

Slike analyseredskaper er nyttige også i diskursanalysen. Derfor kan en diskursanalyse gjerne inneholde en retorisk analyse. Men diskursanalysen har et litt annet perspektiv: Der retorikkanalysen skal påvise mer eller mindre effektiv kommunikasjon gjennom mer eller mindre bevisste tekstgrep fra avsenderens side, er diskursanalysen mer opptatt av å fange de tenkemåtene som teksten bygger på - de underliggende bibetydningene i tekstene og det ideologiske tankegodset som følger med på lasset. Diskursanalysen spør i større grad enn retorikken etter sosiale forklaringer på og konsekvenser av tekstene. (...)

Den perfekte diskursanalyse - en utopi?

A gjøre en fullgod diskursanalyse kan best sammenliknes med å påvise hvordan "alt henger sammen med alt". Av praktiske årsaker vil vi sjelden eller aldri kunne få med alle relevante perspektiver i en analyse, men jo flere tilnærmingsmåter vi kombinerer, desto bedre biir resultatet.

Ideelt sett vil en diskursanalyse være tverrfaglig. Det vil si at tekstanalysen kombineres med for eksempel sosiologiske, historiske eller psykologiske innsikter, slik at vi lettere kan forklare hvorfor de språklige og visuelle trekkene er slik de er. Et minstekrav ved diskursanalyse er at analytikeren gjør seg noen tanker om hvordan tekstutformingen kan forklares ut fra kulturkonteksten.

Videre er det et pluss om vi kan supplere tekstanalysen med intervjuer. Da bør vi helst snakke med den som har skrevet den aktuelle teksten, for å få et best mulig bilde av hvorfor teksten ble som den ble. Det beriker altså vår forståelse av konteksten. Et slikt intervju kan også synliggjøre hvilke aspekter ved diskursen skribenten er seg bevisst, og hvilke hun i større grad tar for gitt. Ofte er det jo de sistnevnte som er mest interessante. Et tredje poeng er at intervjuene kan gi oss innsikt i hvilke normer som gjelder i det miljøet teksten er produsert i, for eksempel en bestemt redaksjon. De vil altså kunne si noe om diskursen, ikke bare om skribentens individuelle vurderinger.

Når det gjelder avisartikler, går det også an å intervjue de personene som er omtalt i tekstene. De kan si blant annet noe om hvordan utsagnene deres er blitt filtrert og tilpasset til den aktuelle sjangeren, sammenliknet med hva de sa i intervjusituasjonen.

Har vi ekstra stor intervjukapasitet, kan vi dessuten intervjue faktiske lesere. Da kan vi få et innblikk i resepsjonsprosessen, altså hvilken mening publikum i praksis leser ut av tekstene. Hvis denne meningen ikke stemmer overens med skribentens intensjon, har vi oppdaget noe interessant som vi bør forsøke å forklare.

Et tredje aspekt som kan berike diskursanalysen, er observasjon. Den analytikeren som har mulighet til å sette seg godt inn i de miljøene der tekstene henholdsvis produseres og leses, vil kunne avdekke sosiale normer som påvirker tekstutformingen og -forståelsen. Noen slike normer kan riktignok spores gjennom intervjuer, men mange er så innarbeidet og selvsagte for dem det gjelder, at det trengs en utenforstående analytiker for å få øye på dem. Ved pressetekstanalyse kan man være så heldig å få hospitere i en redaksjon over en lengre periode (...). Men man må også være forberedt på at redaksjonen ser rutinene sine som yrkeshemmeligheter og derfor sier nei til innsyn. Og på resepsjonssida er det nærmest umulig å gjøre en representativ observasjon av hvordan avisa blir lest, siden leserne er så mange og så spredt. Derimot er det mulig å arrangere en kunstig lesesituasjon med noen få utvalgte lesere.

Dessverre begrenser ofte tiden og plassen man har til rådighet, analytikerens muligheter til å gjøre slike intervjuer og observasjoner. (...)

En analysegaid

For å beholde en viss rød tråd (...) har jeg lagd en analysegaid. Gaiden er en liste over hvilke aspekter ved teksten det kan være lurt å undersøke, og hvilken rekkefølge vi bør gjøre det i. Den er slett ikke uttømmende, så det er fullt mulig å trekke inn i analysen også forhold som ikke står oppført. Den skal heller ikke følges slavisk, men heller brukes som en huskelapp der vi kan følge opp de punktene som virker relevante i hver enkelt analyse. For eksempel vil det avhenge av analyseteksten og formålet med analysen hvilke og hvor mange av de verbalspråklige trekkene vi vil trekke inn. Men uansett illustrerer gaiden hovedperspektivet i diskursanalysen, nemlig at tekstmeningen alltid vil avhenge av hvilken kontekst vi leser teksten i, og at denne meningen i sin tur vil kunne påvirke sosiale forhold også utenfor teksten. (...).

1 Foreløpig kontekst - bakgrunn

• Kartlegg mulige kontekster. For eksempel:

  • Kulturkontekst
  • Situasjonskontekst
  • Tekstuell kontekst

    • Tekstsamspill
      • Kotekst
      • Annet tekstsamspill

    • Normsamspill

Nå forstår vi hvilket meningspotensial teksten kan ha i ulike kontekster.

2 Tekst - her og nå

• Del verbalteksten inn i segmenter
• Gi en foreløpig beskrivelse av sjangeren
• Beskriv og fortolk visuelle og verbalspråklige trekk som er relevante i den aktuelle konteksten. For eksempel:
  • Layout og bildebruk
  • Komposisjon
  • Valget av kilder og talegjengivelse
  • Presupposisjoner
  • Agens og patiens
  • Anføringsverb og annen verbbruk
  • Pronomenbruk
  • Troper og figurer
  • Stilnivå
  • Modalitet
  • Prosesser
  • Overskytende eller manglende informasjon
  • Appellformer
  • Rolletildeling
  • Modelleser

Nå vet vi mer om hvordan verbalteksten er utformet i detalj.

3 Mening og funksjon - nå og framover

• Forklar tekstutformingen i lys av kulturkonteksten

  • Hvilke sosiale prosesser er denne teksten en del av?
  • Hvordan kan det forklare de valgene som er gjort?
  • Hvilke sosiale konsekvenser kan teksten ha? For eksempel:

    • Hvordan formidler og konstruerer teksten
      • kunnskap og forestillinger om verden
      • sosiale relasjoner
      • identitet og selvforståelse

Nå forstår vi noen av de ideologiske meningene som ligger i teksten.